Klimafestivalen Varmere Våtere Villere ble arrangert for tredje gang nå i mars. Bergensfestivalen har som mål å gjøre klimadebatten mer tilgjengelig og engasjerende, som de selv skriver på sin egen nettside.
Som bergenser er jeg veldig glad for at noe sånt har dukket opp i byen. Jeg kjøpte meg et festivalpass og hadde tre lærerike, engasjerende og hyggelige kvelder på Kulturhuset! Programmet var fullt av interessante samtaler, debatter, foredrag, liveshows mm. Det eneste som kunne gjort opplevelsen bedre, var om jeg kunne ha vært i to rom på én og samme tid.
Natur var et gjentakende tema gjennom flere av arrangementene. Etter at nedbygging og ivaretakelse av naturen vår – og det faktum at vi ikke bare står ovenfor en klimakrise, men også en naturkrise – har fått økende oppmerksomhet siste tiden, er det ikke så overraskende. Ikke minst etter at NRK i januar i år slapp sin reportasje om den omfattende naturødeleggelsen i Norge de siste årene. Et personlig høydepunkt på årets festival var helt klart foredraget til Anne Linn Kumano-Ensby, prosjektleder for Digital historiefortelling i NRK, hvor hun fortalte om hvordan redaksjonen bak Norge i rødt, hvitt og grått brukte kunstig intelligens til å kartlegge naturinngrep i Norge de siste 5 årene. Arbeidet skapte en storm i norske medier og har gitt grunnlag for flere andre nyhetssaker om temaet i etterkant. Kumano-Ensby informerte også om at det er flere oppfølgingsartikler på vei (jippi!) Foredraget hennes imponerte meg stort, og jeg satt igjen med en sterk følelse av takknemlighet for vår statlige mediekanal. God bruk av offentlige midler og skattepenger der altså!
Men jeg kunne ikke bare lære om nedbygging, jeg måtte høre litt om hvordan vi skal gå frem videre for å bedre ivareta naturen vår. Jeg dro videre til en samtale med journalist og forfatter Marit Beate Kasin, som har fokusert mye på utbygging av hyttefelt og alpinanlegg, og professor og økolog Knut Rydgren, som særlig er interessert i mose og myr. Slik situasjonen er i Norge nå, så mister naturen vår fotfeste år for år. Dagens politikk har vage formuleringer som vanskeliggjør arbeidet til lokalpolitikerne som står overfor avgjørelser om hva og hvor man skal bygge ut. Håpet er at det vil komme klarere formuleringer i regelverket. Men hvordan restaurere naturen? Vi må ha kunnskap om økosystemer som vi skal bygge opp igjen, og her er det mye vi ennå ikke vet. I Norge har man i mange år hatt en oppfatning av at vi har så mye å ta av, og fokuset på bevaring og restaurering har derfor kommet sent. Rydgren kom med et eksempel; vi har i dag 7000 km2 ødelagt myr, og vi har begynt å restaurere, men med dagens hastighet vil det ta 300 år før vi er halvveis!
Natur- og klimakrisens årsaker, konsekvenser og løsninger må sees i sammenheng. Heldigvis opplever jeg at dette får mer og mer oppmerksomhet. Arbeidet med å finne løsninger på dette, skal ikke bare få ned utslippene og temperaturøkningen – det er også et arbeid for å sikre fremtidige samfunn som er gode å leve i, som Camilla Stoltenberg (tidligere direktør for FHI, nylig i gang som konsernsjef for NORCE) sa i en samtale mellom henne og Per-Espen Stoknes (psykolog og samfunnsøkonom mm.) om lederskap mot klimakrisen. Også Stoknes kom inn på naturtemaet. Han poengterte hvordan vi i dag kun verdsetter naturen når vi dreper den – ved hogst av trær, når maten er på bordet, når landområder selges. Han mener at et viktig moment ved klimaledelse er å fremheve verdien av en fungerende natur.
Et annet høydepunkt var naturligvis samtalen mellom kollega Ernst Kristian Rødland (overlege ved FHI) og Lindis Hurum (generalsekretær i Leger Uten Grenser) om helsekonsekvensene av klima- og naturkrisen. Hurum fortalte om hvordan Leger Uten Grenser først de siste årene virkelig har snakket om dette. Tidligere har hovedregelen vært å snakke om de humanitære krisene folk står i, og ikke om årsakene bak dem. Nå er det klart at klimaendringene og naturkrisen påvirker den globale helsesituasjonen så mye at organisasjonen har valgt å snakke høyt om det.
Det er mye mer jeg kunne trukket frem fra de tre marsdagene hvor jeg koste meg på festival. En rød tråd i det hele er overforbuket vårt. Det var nevnt i sikkert alle arrangementene jeg var på, og det er helt klart den viktigste faktoren for dagens og fremtidens arbeid mot klima- og naturkrisen. Hadde vi fjernet de rikeste 10% av verdens befolkning fra jordens overflate, hadde vi halvert de globale utslippene. Hadde bare verdens politikere turt å adressere dette til tross for frykten for å ikke bli gjenvalgt.
Jeg sitter igjen med mer kunnskap og litt mer optimisme. Som nevnt får naturkrisen økende oppmerksomhet. Klima er noe abstrakt, mens naturen er nærmere oss og noe vi personlig er mer knyttet til her i Norge. Klimakampen har på flere måter banet vei for naturkampen, og samtidig er bevaring av natur et viktig grep i klimakampen. Kanskje naturengasjementet kan være inngangen til økt oppslutning om arbeidet for grønn omstilling?
Matilla Færevåg Berger
styremedlem Legenes klimaaksjon